Ett personlig innlegg fra meg om meg. Jeg har tenkt på det lenge, om jeg skal skrive det. Så fundert litt på litt på hvem er det egentlig som leser bloggen min!? Det er ikke mange lesere, ikke mange daglige lesere. Bloggen er mere for meg, men ett stadig ønske om å nå flere, inspiere kribler litt inni meg.
Blogginnleggene har vært ganske flyktige. Jeg har vinglet litt frem og tilbake, om jeg skriver eller ikke. Noen innlegg har kommet på rappen mens andre har det tatt lengre tid før det kommer. Slik har jeg også vært på privaten... Ganske vinglete. For formen min har vært vinglende.
Jeg har i flere år nå vært "syk". Jeg skriver syk i anførselstegn for det har vært så vanskelig å definere. Det var for 4 år siden at jeg ble helt slått ut. Mye smerter. Det kjentes ut som halsen min skulle revne, jeg hadde vondt under øyet. Brukte til og med å bli rød og litt blålig der innimellom. Og i kjeven min hadde jeg spesielt ondt.
Jeg fikk også prikker i ansiktet som legen sa var brannkopper. Fikk penicillin for dette, men for meg forklarte det ikke de andre smertene.
Prikkene ble litt mindre, men ble ikke helt borte og smertene var enda som før. Så jeg kontaktet lege igjen. Det var mye frem og tilbake til lege. Fikk forskjellige utredninger, blodprøver, røntgen av lungene for å utelukke blodpropp der, magen ble sjekket med ultralyd.
Jeg begynte selv å lure på om det kunne ha noe å gjøre med tennene på den siden av kjeven som jeg hadde smerter. Dro til tannlege og fikk operert ut visdomstenner. Enda ville det ikke gi seg. Ufattelig smerte. Hvis du har opplevd at en tann trenger å rotfylles, sånn betennelsessmerte bare enda enda værre. Det er det beste jeg kan forklare.
I allefal prøvde jeg å si til tannlegen at det måtte være en betennelse på den siden i en tann eller noe. de tok bilder, men fant ingenting.
Legen min gikk ut ifra at det måtte være virus jeg hadde. I løpet av ett halvt år til ett år fikk jeg brannkopper mange ganger, febersyke, urinveisinfeksjon, svineinfluensa, lungebetennelse og nyrebekkenbetennelse. Jeg begynte å tro at dette bare gikk en vei og var redd for at jeg ikke skulle klare å takle det til slutt om jeg skulle fortsette å bli syk i eningen. For meg var dette helt forferdelig. Tanken på at jeg kanskje skulle forsvinne for samboeren min, men aller mest for barna mine. Samboeren min prøvde å få meg på andre tanker, sa det var tull, men for meg var det innmari vanskelig når ingen så til å kunne finne ut hva som feilet på meg. Og ikke ble jeg hørt. Jeg følte ingen HØRTE på ordene jeg sa hver gang jeg var innom en eller annen helseplass. Jeg ble nesten som besatt på å prøve å fortelle det ved hver plass i tilfelle noen skulle komme på hva det kunne være som feilet meg.
Legen min visste ikke lenger hva han skulle gjøre for meg. Han begynte å tro at det var angt som var problemet og om vi (jeg) skulle prøve ut angstmedisin. -Nei! sa jeg. Jeg har ikke angst, jeg får angst av at dere ikke finner ut hva som feiler meg, men angst i utgangspunktet hadde jeg ikke. Til slutt så blir man så usikker vet du... Så jeg spurte samboeren min om han trudde jeg hadde angst og om at kanskje jeg skulle prøve den medisinen.. Det var jo ikke noe annet de kom frem til så. -Nei, sa også han. - Du har ikke angst, det er jo bare det at de ikke finner ut hva som feiler deg. For meg var det innmari godt å høre. Han står meg nærmest så han burde i allefall vite det.
Alt dette skjedde helt i starten når jeg hadde fått en vikarstilling på sykehuset. Jeg skulle arbeide som sekretær, noe jeg hadde ønsket lenge. Og det skulle være springbrettet mitt videre til andre lignende jobber. I stedet ble det ett helvette. Sykemeldinger i hytt og gever og fyrsiobehandlinger for smertene forplantet seg til bak i hodet, nakken og skuldrene.
Jeg forsøkte den ene fysioterapeuten etter den andre. De sa hvis du ikke er blitt vesentlig bedre innen 5 behandlinger var det egentlig ikke så mye mer de kunne gjøre. Jeg merket med en gang når det begynte å bli halvhjertet. Da var det bare å prøve å finne en ny.
Så var jeg hos ei som lurte på om smertene i nakken, hodet og skuldrene kunne komme av tannstillingen min. Hun anbefalte meg å dra til en tannlege som var god på det området.
Som sagt så gjort. Han sa jeg hadde en tann som var for lang og som sannsynligvis hadde vært for lang siden jeg var lita og at utslaget av det kunne bli slik jeg hadde endt opp med å ha det da. Han boret dermed tannen til normal høyde, men problemene fortsatte. Fremdeles smerter. Det ble tatt flere bilder og det viste seg at det var en sprekk i den tannen. En midlertidig rotfylling ble gjort. Jeg hadde fremdeles smerter, så en ny rotfylling ble gjort. De trodde kanskje det var noe som ikke ble grundig nok etter første. Smerter fremdeles. Nytt bilde ble tatt.. Det viste seg at jeg hadde tre røtter på den tannen så atter en rotfylling ble gjort. Nå trodde jeg at det var i orden for jeg hadde ikke voldsomme smerter, bare mindre. Så knakk tannen.. Den tålte nok ikke all julingen.
Nå sto det krone på menyen. Pengene bare flyr ut av meg... Enda jeg ikke har spesielt med penger etter å ha vært sykemeldt i over ett år og over på arbeidsavklaringspenger.... 66%! Og alt av tannutgifter og fysio har jeg måtta ut med selv. Velferds-Norge.
Ny tann, mange tusen fattigere. Så må det også lages skinne. For jeg biter så hardt sammen på nettene. Også dette er en dyr affære. Tror at det skal avlaste bittet mitt litt og at smertene skal avta. Ikke faen! Jeg skal bare ikke få nok av dette.
Jeg begynner å miste troen på at jeg noen gang skal bli bra. De kommer med råd om hva som kan hjelpe, jeg hører og gjør som dem sier. DESPERAT, Jeg er så desperat etter å bli bra. Jeg føler jeg ikke henger med på livet lengre. Smerter styrer dagene mine. Energien jeg har må jeg spare til familien, så det sosiale må vike.
Årene går, jeg prøver meg i jobb her og der, men klarer ikke helt å være i jobb. Det er så vanskelig. Føler ikke jeg får prestert det jeg ønsker! Jeg som er så pliktoppfyllende, energisk, arbeidssom, nøye, alle disse tingene. De tingene jeg alltid har vært beskriver meg ikke lengere og ikke fordi jeg ikke ønsker det, men fordi helse-Norge ikke klarer å hjelpe meg.
Smertene er der enda. Tannlegen foreslår en rottupp-amputasjon. Det fikk jeg gjort nå i vår. det var siste forslaget. En gledens dag tenkte, nå skal det være over. Klarte ikke helt å tro på det heller da i det jeg gikk ut av tannlegekontoret og det sa jeg til hun tannpleieren også. -Hva hvis dette ikke løser det heller. Jeg har nemlig vansker meg å tro at det skal bli helt bra. Jeg har aldri blitt bra.
Gjett hva! Det hjalp heller ikke. Jeg trakk tanna. Faens tann!
Nåh... Nå kunne det ikke bli mere ondt. Nå kunne ikke den jævla tanna få gjøre meg vondt lengre.
Og sommeren gikk uten store smerter, men BANG. En helg mens jeg var alene med ungene nå i høst. Samboeren var på jakt. Så sinnsykt ondt. Det er som om noen stikker en kniv inn i hodet (sånn jeg vil tro det kjennes ut). Sier til ungene at de ikke må prate så mye til meg, men ligger der attmed dem mens vi prøver å kose oss en lørdagskveld. Mye til kos.
Samboeren kommer hjem og jeg sier til han at det ikke var den tanna, det er noe annet som er stein hakke gærnt, men vi gjør ikke noe med det. Det gikk over etter ett døgn.
Hverdagen går som vanlig her i huset. Samboeren jobber, jeg er arbeidsledig og ungene er på skolen på dagen og aktiviteter på ettermiddagene. Jeg bestemte meg for lenge siden at dette ikke skal gjøre slik at det påvirker ungene. De skal få ha en normal mamma. Følger opp med lekser, lager middag, får godt med meg hva som skjer på skolen og ellers med vennene deres.
Så skal vi ha familieselskap for eldstemann. Dette er for fire uker siden. Samboeren er på jobb og jeg steller i stand til selskap. Har invitert min og samboerens familie på kake og mat. Maten gjorde jeg klar dagen før, mens kakene skulle jeg gjøre klar samme dag.
Jeg får helt sinnsyke smerter mens jeg lager kaker, jeg krøker meg over benken mens jeg pisker krem. Holder pisken i den ene hånden og men den andre hånden presser jeg inn øverst på kjeven helt ved øret. Der er smertene helt intense. Jeg vurderer å ringe mamma for å komme å hjelpe meg før de andre gjestene kommer, men ser på klokken at det er liten vits da hun ikke vil kunne komme så veldig lenge før uansett. Jeg biter det i meg, IKKE FAEN om jeg skal kansallere min sønns bursdag bare på grunn av meg.
Familien kommer, smertene er litt sånn på og av, men så ser noen av familiemedlemmene mine at jeg ikke er helt på topp. Jeg sier at jeg har så jævlig ondt og tårene mine triller. Flere av de ble litt skremt så jeg. Jeg har vansker med å forklare hvor vondt jeg egentlig har. Jeg har heller ikke sagt det til så mange i løpet av de siste årene. Vil jo ikke klage heller! Sant? Så de har ikke forstått hvor vondt jeg har hatt. I stedet har jeg heller holdt meg litt for meg selv hvis jeg har plagdes. Ikke besøkt så mye osv.
De beordret meg til å ringe lege på nytt, men jeg sa at jeg hadde gitt det opp. Hadde ikke vært hos lege på mange år. De sa det samme uansett og ikke hadde jeg funnet ut i mellomtiden hva det er som har feilet meg. For det er sånn jeg har følt det, at jeg må først finne ut hva som feiler meg før jeg kan komme til dem å fortelle det.
I allefall. Neste morgen ringte jeg lege. Jeg forklarte problemet og sa at jeg trodde det måtte være noe galt med en nerve eller noe. Jeg fikk komme til en turnuslege siden min faste lege var fullbooket. Hun sendte en henvisning til kjevespesialist og sa hun ikke kunne gjøre så mye mer. Jeg hadde tatt ibux og paracet og sa til henne at det ikke funket det gram og at da måtte jeg for en gangs skyld få noe annet som kunne hjelpe meg med smertene for nå ville de bare ikke gi seg.
Det fikk jeg.
Det hjalp heller ikke. Ringte legevakt og de sa jeg kunne ta dobbel dose av det pluss 1 gram paracet. Skulle tro at det skulle hjelpe litt på, men NEI. Neste morgen ringte samboeren for meg. Han fortalte om dosen med smertestillende og at det måtte ha noe å gjøre med en nerve å gjøre. Det var min fastlege han da snakket med. Han sa at akkurat nå var det en turnuslege som var på bygget som har arbeidet mye hos nevrologisk avdeling på sykehuset og at jeg kunne komme til han.
Da jeg fikk høre det gråt jeg.... Tårene rant. Jeg ble HØRT.
Turnuslegen hørte på det jeg sa, kom med oppfølgingsspørsmål. Det virket som at dette hadde han peiling på. Han sa at det mest sannsynlig sto mellom to diagnoser, men at det nok var trigeminusnevralgi. Før i tiden kalt suicide diseas på grunn av store smerter og at folk ikke fikk noen form for hjelp. Store smerter kan jeg absolutt skrive under på, de kan nesten ikke beskrives, men livsglede har jeg definitivt.
Jeg håper derimot at flere opplyses om dette og at spesielt flere leger/tannleger kan nok om dette slik at flere folk får hjelp og hjelpen tidlig nok.
Jeg får selvsagt ikke tilbake alle pengene jeg har brukt på diverse behandlinger, verken fysio eller tannlege, men jeg ser lysere på fremtiden. Turnuslegen min satt meg på Tegritol som jeg skal stå på i allefall til jeg har vært til undersøkelse hos nevrolog. Hos nevrolog kommer det vell også mer klart frem om den diagnosen er absolutt helt rett og om hva det kan være som har utløst det for min del, siden det kunne være flere avgjørende faktorer. Blir spennende og skummelt å se.
Nå er målet å komme fullt tilbake i jobb, være mer aktiv med familien og ta større del i nettverket mitt av venner. Jeg har ikke mange venner, men noen få gode som jeg desverre møter alt for skjeldent.
Hehe... Jeg ble helt kaputt av å skrive dette innlegget. Og har tenkt langt og lenge om jeg skal publisere det eller ikke. Men men... jeg ønsket ikke å være alene om dette ;)
Nå er det kveld her! Ønsker alle en riktig god natt!
♥ ♥ ♥
